Demens kommer snikende , litt umerkelig først så veldig synlig og endelig.
Fokus på saken og forskningen er så viktig, for oss alle.
Du vet aldri hvem den vil ramme.
Tankene i dag går til farmor .Kjære, lille, søte, snille farmor som ble så glemsk.
Som likevel elsket oss alle dypt og inderlig - så lenge hun kjente oss igjen.
Men selv etter at hun "glemte"oss så så hun noe kjent i oss - vi var hennes.
Du som levde for musikk, bøker, familie og venner.
Som var så glad i krokanis og kryssord
Som var så raus og gavmild, så elegant og nøye
som sørget over utdanningen hun aldri fikk, og maste på oss om å ta.
Penger endte i bøker, briller og nøkler endte i skap og skuffer,
vi lette og lette , alle steder etter viktige ting som bare ble lagt en plass
en ulogisk plass for oss, som for henne var helt logisk akkurat da.
En liten latter når vi fant.... "jeg tror jeg roter litt i dag".
Du ble forvirret , litt sint og visste ikke helt hva du skulle tro,
var det noen som tullet med deg eller hadde du faktisk glemt.
Var det ikke vanlig å dekke på komfyren og sette koppene rett i skapet fra bordet,og hva er den tingen som bråker på gulvet.
Det var som om tiden gikk i revers hos farmor,
hun glemte hvem, hva og hvordan
hun glemte hvorfor og når,
men hun var like glad i mennesker og musikk, alltid.
Det var ikke enkelt for oss som sto rundt deg, å se at du sakte men
sikkert glemte , både hvordan, hva og hvem.
Det var som om du gikk gradvis tilbake i tid,det ble ungdomstid og du snakket om søsken, om slektninger og foreldre som om de var her selv om de var døde.
Farfar fulgte deg igjennom gode og onde dager,han bar deg på sine hender og elsket deg dypt.
Det var hardt den dagen han ikke lenger kunne ha deg hjemme,
og han gjorde alt han kunne for å få tid sammen med deg.
Sakte forsvant han for deg, voksentid og ungdomstid ble erstattet av barndom. Du snakket mindre , ble nesten stum og ble liksom borte.
Pianoet var din venn gjennom alle år,
selv om du glemte det meste annet kunne du spille og synge.
Da du glemte ordene kunne du nynne, du elsket musikk.
Og selv om du glemte navn og hvem vi var, lyste du opp da vi kom på besøk, noe kjent så du et øyeblikk nå og da.
Det er en dødelig sykdom som du levde med i mange år.
Til slutt fikk du fred og vi sitter igjen med minner av mange slag.
Vi lærte mye om mennesker og om hvor skjøre vi egentlig er, vi lærte å godta og vi lærte at en dag kan det skje oss. Ingen vet hvorfor, hvem og hvordan helt enda.
Så for farmor ,og alle andre demente og deres familier, så jeg håper at aksjonen i dag setter fokus på saken. Skaffer midler som kan gjøre hverdagen enklere for de som er i situasjonen i dag, for de som kommer i den og ikke minst til forskning som kan hjelpe oss å forstå, kanskje reparere og forebygge.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar