2016 - et turbulent og tapspreget år. Må 2017 bli bedre....

Årets nest siste dag, en dag med tid til ettertanke og refleksjon over året da ungdommen gikk tapt.
Ikke ungdom i generell forstand, den lever i beste velgående med sine traumer, krav og disputter, men mine egne ungdomhelter har gått rett ad undas.

Merkelig hvordan minner og identitet knyttes opp mot musikk og film.
Musikk fra stjerner som Glenn Frey, David Bowie , Prince, Leonard Cohen og Georg Michael danner rammen for mang en ungdomsforelskelse, krise eller drøm. Minner og følelser som kommer instinktivt når tonene strømmer ut av radioen. Udødelige i våre minner, endel av 80 tallets ungdoms identitet. Vi skal aldri se dem på en scene mer, aldri kjenne på muligheten til å oppleve et øyeblikk av ungsomsekstase over glemte sanger eller yndlingssanger på en konsert.

Let`s dance, Hotell California,Kiss, First we take Manhattan og Careless Wisper vil alltid følge meg som skygger. Tiden da alt var mulig, da drømmer styrte dagen og livet var åpent. Vi skulle noen plass, men hvor ???

Drømme seg inn i filmen, lage en egen verden , drømmen om Star Wars og minnene om Prinsesse Leia Organa blir brått klubbet ned og heltenes sårbarhet klubber oss nådeløst i hodet.

CARRIE FISHER, OUR PRINCESS, PASSES AWAY

Alt for mange av våre ungdomhelter har gått bort, og med ett kjenner en på egen sårbarhet. På at årene går og at den virkelighet jeg kjenner er forandret. 

Ellers kjennes det litt ut som om verden har gått av hengslene. 

Krig og uroligheter i Syria, Irak, Tyrkia, Libya og Sudan for å neven noe i tillegg til en "isfront" mellom USA og Russland gir frysninger på ryggen.

I USA skjer i tillegg det utenkelige , DONALD TRUMP vinner valget.... president fra 2017, bare tanken er helt fjern, men likevel skjer det.